Lenge siden sist gitt....
Vi startet denne bloggen i 2019, da alt spilte på fullt på alle sylindre, og vi egentlig ikke hadde tid til å gjøre det. Jeg gikk konstant rundt med dårlig samvittighet for bloggen, uten å egentlig ha noen grunn til det. Så stengte alt ned, og man skulle tro at man hadde til til å hamre ut saker flere ganger for dagen. Men sånn virker ikke alltid psyken. For min del ble det en skrivesperre og en større og større avsmak for hele bloggen. Ideen med bloggen var å skrive om publikumssikkerhet og store arrangement generelt, samle nyhetssaker, semi-faglig informasjon og en god dose personlig synsing. Så forsvant hele grunnen for å skrive om det. MEN: det skal vi prøve å fortsette med. Så, her er et forsøk på å komme seg tilbake på hesten. Uten noen lovnad eller forpliktelse om at det skal komme noe mer, eller når det skal komme noe mer.
Vi som menneskerase er, og vil alltid være, flokkdyr.
På et punkt i utviklingen handlet det om overlevelse. Det handlet om å
holde seg varm, finne mat og forplante seg videre.
Vi har et dypt iboende ønske om å være sammen. Det gir oss en trygghet.
Istock/gettyimages - Foto: Gordenkoff
Vi har også en frykt for intimitet. Dette er rent fysisk kjent som intimsonene våre. Dess mindre vi kjenner folk dess større avstand vil vi ha til de(n) ukjente. Derfor setter man seg på et eget sete på bussen. Det er unormalt for oss om en ukjent skulle sette seg på setet ved siden av deg om det skulle være ledige seter på bussen. Det er noe dypt ubehagelig med det som vil få det til å reagere. Dette er dypt iboende primalfunksjoner som er nedarvet i oss over generasjoner tilbake til den tid vi hadde behov for å være sammen som stamme for å overleve. Intimsonene dine handler om mulighetene til flukt - hvis du ikke allerede kjenner personen vil du ha en viss avstand for å kunne stikke av. Jo eldre du blir, jo mer plass vil du ha rundt deg for å ha det komfortabelt. (Dette er en av faktorene vi som sikkerhets- og arrangementsplanleggere bruker når vi regner på komfort og kapasitet.)
Det er kanskje grunnen til at sosiale medier er så populært. Man får en samhørighet eller en tilhørighet til et samfunn, uten noen fare for skade på sitt eget liv og sin egen helse.
Isolasjon under korona har, litt som overdreven bruk av sosiale medier, skadet samspillet mellom mennesker.
Vi har nå to kull med ungdommer over 18 som ikke har fått gå på byen og lære seg hva som er lov og ikke.
Folk sliter med å regulere oppførselen sin i samspill med andre.
Under den såkalte gjenåpningsfesten ble det skrevet nyhetssaker om ungdommer med overtenning som prøvde å klatre opp vegger for å snike i køen på utesteder.
På en konsert i Bergen var det en ungdom som ble spurt om han hadde en flaske sprit på innerlommen hvorpå han svarte «Joda, stemmer det! Den har jeg hatt med meg hjemmefra! Har den på innerlommen!» Dette er enkle og til dels morsomme betraktninger vi som en jobber med mennesker og publikum kan se. Frykten for min del, er at dette kan sette seg dypere i samfunnet.
Ruben - USF Verftet - Foto: Martin Holmes
Vi har allerede sett tendenser til det vi kalle antisosial oppførsel globalt.
Vi har problemer med å se trender og konsekvenser av tiltakene de to siste årene både fordi vi bransjene våre ikke har fått kommet skikkelig i gang igjen.
Dette må sees i sammenheng med problemene man har hadde på arrangement i den lille pausen man hadde åpnet igjen. Et publikum som har sittet hjemme i nesten to år, og som vil ut og oppleve arrangement igjen i kombinasjon med uerfarent sikkerhetspersonell er en farlig kombinasjon. I fransk toppfotball ble dette et så stort problem at ni kamper måtte pauses eller avlyses da de startet opp igjen.
Noe av det viktigste vi må ta med oss fra denne tiden, er å anerkjenne at korona mest sannsynlig har forandret måten vi oppfører oss på arrangement.
Min gamle professor Keith Still bryter publikum ned i tre hovedkategorier:
Koronafrykterene: de som er redd korona og holder seg unna arrangement og menneskemengder
Den feirende gruppen: de som tok gjenåpningsfesten på alvor, og feiret av nedstengningen var over.
Koronaskeptikerene: de som hverken skal vaksinere seg eller gå med maske
Jeg tror nok at demografi i form av kjønn og alder også spiller en stor rolle her. Jeg har en formening om at kvinne 35/40+ har mer risikoaversjon enn det resten av befolkningen har.
Disse er ok også mindre representert i den siste hovedkategorien nevnt over her.
Men summen av disse betraktningene forteller oss at vi er nødt til å tilnærme oss arrangementsplanlegging på en ny måte. Vi må ta hensyn til overtenning i publikum, uerfarent personell, utrente gjester, og gjester som regelrett er ute etter å sabotere for arrangementet ditt.
Et annet problem vi kommer til å slite med i uoverskuelig fremtid, er at det ikke blir forsket på tiltakene som er brukt. Da er det godt å vite at til og med FHI direktøren synes det er uakseptabelt.
Barn og unge må lære seg å omgå mennesker og hvordan de sosiale kodene fungerer i verden.
Jeg etterlyser undersøkelser som kan svare oss på depresjoner, selvskading og selvmord. Dette er emner som dessverre allerede er tabubelagt å snakke om i storsamfunnet. Kanskje det derfor må snakkes høyere om. Dette gjelder ikke bare barn og unge. jeg er nysgjerrig på å få fagfellevurderte studier på effekten av hjemmekontor, både outputmessig for bedrifter og psykososialt for mennesker.
Jeg er ikke hellig overbevist om at det er så rosenrødt som mediene skal ha det til. De fleste sakene man finner rundt dette emnet er enten HR-sjefer som skal tikke av bokser og får bonus for å selge en idé om at det går bra, eller gutter og jenter med instagramvennelige leiligheter som egentlig mest er ute etter å selge en vellykket versjon av seg selv og livet sitt mer enn å svare ærlig på spørsmål.
Ingen av disse rosenrøde fremstillingene hjelper de som har det tøft mentalt, økonomisk, eller kroppslig på hjemmekontor. Men problemet vårt er at vi hverken snakker om det, eller forsker på det.
Comentários